Fra å huske en venns ansikt til å finne ut hvor man har lagt nøklene, har hukommelsens handlinger har mange aspekter.
Vår evne til å lære og bevisst huske hverdagsfakta og hendelser er det som kalles deklarativt minne. Hjerneavbildninger med fMRI har identifisert et stort nettverk av områder i hjernebarken som arbeider sammen med
hippocampus for å støtte
deklarativt minne. Disse kortikale områdene spiller en sentral rolle i komplekse aspekter av persepsjon, bevegelse, følelser, og kognisjon, hvor de bidrar til de opplevelsene og erfaringene som er fanget i det deklarative minnet.
Når vi får nye stimuli, går informasjonen først gjennom arbeidsminnet, som er en midlertidig form av deklarativt minne.
Arbeidsminne er avhengig av prefontallappen så vel som andre cerebrale kortikale (hjernebark) områder. [Enkelt forklart kan man si at kortikale områder behandler bevisst informasjon, mens subkortikale områder behandler ubevisst informasjon]. Bestemte områder i prefontal korteks støtter eksekutive funksjoner som øving, valg, og overvåking av informasjon som hentes fra langtidsminnet. For å betjene disse eksekutive funksjonene hjelper bakre kortikale områder til å kode, vedlikeholde, og hente bestemte typer av informasjon - visuelle bilder, lyder og ord - eksempelvis hvor viktige hendelser har skjedd.
Semantisk minne er en form for deklarativt minne som inkluderer generelle fakta. Selv om forskere bare begynner å forstå organiseringen av områder i hjernebarken som er involvert i semantisk minne, ser det ut til at ulike kortikale nettverk er spesialisert til å prosessere spesifikke typer informasjon som fjes, hus, handlinger, språk og mange andre kategorier av kunnskap.
Våre minner som inneholder spesifikke personlige erfaringer som skjedde ved et bestemt sted og en bestemt tid kalles
episodisk minne. Områdene i den mediale tinninglappen spiller antageligvis en viktig tjenerrolle i den begynnende prosessering og lagring av disse minnene. Studier har vist at forskjellige deler av "parahippocampal" området spiller en viktig rolle i prosesseringen av "hva", "hvor" og "når" informasjon om spesifikke hendelser. Hippocampus linker disse elementene til et episodisk minne. Disse linkene blir igjen integrert tilbake til de ulike områdene i hjernebarken som er ansvarlige for hver type av informasjon.
Ikkedeklarativt minne, eller
proseduralt minne (
som tidligere nevnt ift. spesifikke språkvansker), som er kunnskapen om hvordan man gjør ting, er uttrykt ved dyktig atferd og lærte vaner - som krever prosessering av basalgangen og lillehjernen. Lillehjernen er spesifikt involvert i motoriske oppgaver som involverer koordinert timing. Amygdala ser ut til å spille en sentral rolle i emosjonelle aspekter av hukommelse, som kobler emosjonelle følelser til ellers nøytrale stimuli og hendelser. Uttrykket av emosjonelle minner involverer også hypotalamus og det sympatiske nervesystemet, som begge støtter emosjonelle reaksjoner og følelser. Med andre ord ser det ut som at hjernen prosesserer ulike typer minner på ulike måter.
Logopedisk relevans
Dette innlegget skrev jeg først og fremst på bakgrunn av egen interesse. Når det gjelder hukommelse tenker jeg - hvor er det ikke relevant? Det er bakgrunnen for at man kan leve sammen - og ikke minst - grunnlaget for å lære. Så hukommelse har selvsagt relevans for det logopediske fagfeltet. Mer spesifikt vet man litt om at en del personer som stammer lærer seg sekundæratferd ved klassisk og operant betinging. Mange som stammer får en betinget flukttreaksjon (unngåelsesatferd), som vil si at man forsøker å komme seg ut av stammeøyeblikket fordi det tidligere er forbundet med ubehag. Amygdala kan se ut til å spille en rolle her. Viser også til den tidligere
innlegget om spesifikke språkvansker og proseduralt minne.
I flere tiår har forskere studert ADHD, men å identifisere det grunnleggende problemet med vansken har vært utfordrende. I de senere år har tung forskning på molekylær- og cellenivå bidratt med nye viktige innsikter.
