Den ene moren jeg pratet med hadde nærmest gitt opp fordi ingen fagfolk hadde klart å hjelpe henne skikkelig. Hun hadde vært både hos BUP, PPT osv. hvor hun hadde møtt alle slags fagfolk.
Jeg har ikke noe generelt ekspertsvar på hvordan man skal møte problematferd i form av aggresjon (det tror jeg ingen har). Dette innlegget er ment som et lite bidrag som kanskje kan gjøre oss mer bevisst på hva egentlig aggresjon er/kan være. Før jeg kommer nærmere inn på aggresjonsteori vil jeg dele en erfaring fra praksis.
Eksempel fra praksis
“Det som var veldig interessant, er at alle tre lærerne hadde forskjellige årsaksforklaringer på aggresjonsutfallet”
Det som var veldig interessant, er at alle tre lærerne hadde forskjellige årsaksforklaringer på aggresjonsutfallet. Den ene læreren mente lite struktur i klassen var problemet, mens den andre læreren tenkte eleven hadde vansker med å sette ord på sine følelser. Jeg har ikke noe svar på hva som var årsaken i dette tilfellet, men lærdommen her tenker jeg er at man skal være forsiktig med å trekke for raske konklusjoner om årsaksforhold. Jeg tror ofte det kan dreie seg om komplekse sammenhenger hvor flere ting er med å bidra til den aggressive atferden.
Ulike former for aggresjon
Jeg fikk inspirasjon til å skrive dette innlegget etter å ha lest en oppsummeringsartikkel (i tidsskriftet Spesialpedagogikk, som for øvrig er en journal med ganske høy kvalitet!) om en masteroppgave som dreide seg om læreres oppfatning om aggressiv atferd. En av antydningene her var at det kan være nyttig for pedagoger (og andre som arbeider med utfordrende atferd) å ha en felles forståelse for hva aggresjon er. Selv tenker jeg dette kan være veldig nyttig.
Et viktig ting som jeg tror bør fremheves er at aggressiv atferd kan være funksjonell for noen barn og unge, rett og slett fordi den er på en effektiv måte kontrollerer andres atferd. Aggressiv atferd kan også føre til at foreldre, lærere eller jevnaldrende forsøker å hindre sinneutbrudd gjennom å umiddelbart gi etter i forhold til barnets krav (Ogden, 2009). Jeg tenker at hvis man er klar over dette kan det flytte perspektivet fra å se på barnet som “en drittung” til å se på det som en som forsøker å dekke behovet sitt på en mest mulig effektiv måte.
(Ogden, 2009) sier det finnes flere former for aggresjon, og at den vanligste er affektiv og instrumentell aggresjon.
Affektiv aggresjon springer ut av et intenst sinne og raseri, og kan skyldes at barn er hevngjerrige eller har behov for å beskytte seg. Dette kan gi utslag i voldelige episoder med store konsekvenser både for gjerningsmann og offer.
Instrumentell aggresjon er imidlertid den vanligste formen for aggresjon der barn handler aggressivt for å skaffe seg noe eller å få viljen sin. Slik atferd kan krenke, ydmyke eller tvinge andre og den viktigste drivkraften synes å være et sterkt ønske om å dominere eller kontrollere andre.
En tredje form, impulsiv aggresjon, handler om plutselige episoder uten tydelige signaler om at noe kommer til å skje. Slik aggresjon kan observeres hos barn og unge som er irritable eller som har sterke humørsvigninger. Hver episode kan være av kort varighet og avtar like raskt som de oppstår.
Hvordan kan man så møte de ulike formene for aggresjon? Her er det vanskelig å gi generelle svar. Jeg ser at innlegget begynner å bli langt så jeg har bare lyst til å gi en liten kommentar til hvordan man kan møte instrumentell aggresjon. Hvis et barn stadig lærer seg at det er effektivt å handle aggressivt for å oppnå viljen sin tenker jeg vi voksne har et ansvar for å lære barnet andre teknikker for å få viljen sin. Her er det aktuelt å prate om opplæring i sosial kompetanse, som jeg kanskje kommer tilbake til i et senere innlegg.
Jeg håper dette innlegget kan hjelpe oss til å ikke trekke så raske slutninger om årsaken til andres aggresjon.
Litteratur:
Ogden, T. (2009). Sosial kompetanse og problematferd i skolen. Oslo: Gyldendal akademisk.
