I følge en longituniell studie gjennomført av forskere ved Pennsylvania State University er småbarn med godt utviklede språkevner bedre til å håndtere frustrasjon og det er mindre sannsynlig at disse barna uttrykker sinne når de når førskolealder.
Denne forskningen støtter jo den "klassiske tanken" om at når man er bedre til å sette ord på ting så har man også mer selvkontroll. Hvis jeg ikke tar feil er denne tankegangen i stor grad bakgrunnen for selvkontrollmestringsprogrammet ART (Agression Management Training).
Det er kanskje ikke ovverraskende at jeg som studerer logopedi la merke til denne studien med tanke på at den proklamerer viktigheten av språk. Men jeg tror oppriktig at det er viktig at vi er opptatt av språket hos små barn. Ikke i form av at logopeden kan sitte i enerom å trene på språket til barn. Det er heller foreldre og førskolelærere som må bemyndiggjøres til å legge til rette for positivt språklig samspill i naturlige situasjoner. De er eksperter på sine barn, og er i full stand til å gjøre dette like bra (hvis ikke bedre enn) logopedutdannede. Jeg tenker at den viktigste rollen til en logoped er å se på hvilken spesifikk(e) del(er) av språket (fonologi, artikulasjon, morfologi etc.) som har behov for støtte.
Enten du er førskolelærer, forelder, logoped e.l. må du gjerne komme med tilbakemelding på avsnittet over. Kanskje du har en annen oppfatning av rollene her?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar